Noen verk-omtaler /About (some of) the music

Autumn arias

Det er bare én ting som kan gjøre meg like oppstemt som musikk, og det er mennesker. Av dette følger at musikere ligger mitt hjerte særlig nær. Og noen musikere har et nærvær og et alvor i det de gjør, som for meg er dét det handler om.
To slike musikere er Hans Christian Bræin og Øystein Birkeland. Vi har arbeidet sammen før, og spor av dette (Nina Grünfelds dokumentar om sin far, ”Den døende doktoren”), fins nok i Autumn arias. Den gang oppsto ønsket om å gjøre mer, sammen.
Så er det Det Norske Kammerorkester, som jeg har hatt noen av mine beste konsertopplevelser med opp gjennom årene; et orkester som til en hver tid er fylt av hele det overskuddet som i dag fins på utøversiden i norsk orkesterliv.
Det er et orkester som dessuten kunne svare på mitt første ønske med verket: Å skrive musikk praktisk talt uten faste taktarter også for et større ensemble, som dessuten fungerer uten dirigent. Der alt hviler på opplevelsen av musikk som innforstått gestus og en situasjonsbestemt flyt; et slags instrumentalteater. Det er med andre ord i høy grad opp til solister og orkester hvordan Autumn arias formes i tid, her og nå.
For min del har jeg ”gitt notene”, og plassert musikerne i rommet – og resten er opp til dem, og oss.
Synne Skouen

About the music
There is only one thing that can touch me as much as music, and that is people. So no wonder; musicians are my favourite kind. And some musicians possess an awareness and sincerity that to me is what it´s all about.
Two such musicians are the soloists of this first performance: Hans Christian Bræin, clarinet, and Øystein Birkeland, cello, for whom the work was written.
Then there is the Norwegian Chamber Orchestra, with whom I´ve had some of my finest listening experiences over the years; an orchestra filled with all the excellence that the current Norwegian orchestral scene can offer.
It is also the orchestra that could fulfill my first wish with the work: To write music with virtually no fixed time signatures also for a larger ensemble, without a conductor. Thus everything rests upon the experience of music as an acute awareness of gesture and situational flow; somehow an instrumental theatre, where one of the soloists, the clarinetplayer, never becomes a member of the ensemble.
The first part, Prolog, begins in the middle of the audience, where some of the members of the orchestra have separated themselves. It is they who, independently and from different angles in the room, give ”the upbeat” and get the music started. And just as we think the piece is on track, and the ”stray musicians” have started to approach the podium, still another ”outsider” introduces himself, from his discreet position behind the audience: the clarinetplayer.
During the prologue and the two following parts, Stilleben and Torso , the clarinetplayer gradually approaches the solo-cellist and the ensemble. But instead of finally getting integrated, he ends up merely passing through the orchestra and disappearing in the background.
It is very much up to soloists and orchestra how Autumn Arias are shaped. For my part I have ”given the notes”, and placed the musicians in the room. The rest is up to them – and the audience.
Synne Skouen

Autumn Arias is a work commissioned by the Norwegian Chamber Orchestra, with support from  Arts Council Norway.

give @lice different entries

Tittelen give @lice different entries trenger egentlig en liten sirkel rundt både g´en, d´en og e´en, i tillegg til @´en; for den henspiller på at hver av fiolinens strenger har fått ”sitt” lille stykke.
 give @lice.. består med andre ord i all enkelhet av fire små deler, for henholsvis g-, a-, d- og e-strengen.

The title give @lice different entries actually would need a little circle around the g, the d and the e as well as the@, since it indicates that each of the violinstrings has been given ”it´s own” little piece.
give @lice.. thus simply consists of four little episodes, written for the g-, the a-, the d- and the e-string respectively.

give alice different entries

”Une soirée d´été..” og
”..à travers les paroles.” (1991, 2007)

Disse to fiolinstykkene er komponert med mer enn femten års mellomrom, men forbindelsen er en særegen liten bok av den franske forfatteren Marguerite Duras, ”Les Yeux Bleus Cheveux Noirs” (Blue Eyes, Black Hair); et vidunderlig eksempel på betydningen av stillhet, og på hvordan små hint kan skape intense bilder. Akkurat som musikk, uten å nevne noe som helst, kan si alt.

”Une soirée d´été..” ( En sommerkveld..) innleder den aller første setningen i Duras´ roman, og ”..à travers les paroles.” (..inn gjennom ordene) avslutter den siste.

Det første stykket ble bestilt av fiolinisten Arve Tellefsen til Oslo Kammer Musikk Festival i 1991, og er tilegnet ham. Det siste ble bestilt av, og er tilegnet fiolinisten Geir Inge Lotsberg, i 2007.

These two pieces for violin solo were composed with more than 15 years between them, but the connecting link is an odd little book by french author Marguerite Duras, ”Les Yeux bleus Cheveux noirs” (”Blue Eyes, Black Hair”); a wonderful example of  the importance of silence, and how a few  hints can create the most intense images. Just as music can – without saying anything in particular – say everything.
”Une soirée d´été..” (”One summer evening..”) is the very first sentence in Duras´ novel, and ”..à travers les paroles” (”..in through the words”) is the very last.
The first piece was commissioned by violinist Arve Tellefsen for the Oslo Chamber  Music Festival in 1991, and is dedicated to him. The last was commissioned by, and dedicated to violinist Geir Inge Lotsberg in 2007.

Hils Domitila! (1980)

Sommeren 1980 deltok Domitila Barrios de Chungera ved den alternative (til den offisielle, i FN´s regi) kvinnekonferansen i København. Mens hun var der, ble Bolivia utsatt for (nok et) blodig militærkupp. Domitila var gift med en gruvearbeider; mor til sju barn. Det åttende hadde hun mistet etter tortur i et boliviansk fengsel.
Hun risikerte derfor mye da hun sto fram i presse og fjersyn i København, og ba FN-konferansen fordømme de nye makthaverne i Bolivia.

Hils Domitila! ble komponert kort etter at Domitila var reist tilbake til Bolivia. Synne Skouen hadde fått i oppdrag fra NRK å skrive et solo klaverstykke, og kalte det ”et radiofonisk postkort”: Vi vet ikke hva som skjer med Domitila nå. Kanskje kan det bety større sikkerhet for hennes liv om vi viser at vi ikke har glemt henne.

In the summer of 1980, Domitila Barrios de Chungera participated in the ”alternative” (the official being under the auspices of the UN) Women´s Conference, in Copenhagen. Whilst there, Bolivia experienced still another bloody military-coup. Domitila was the wife of a miner and mother of seven children. She had lost her eighth child as a result of torture suffered in a Bolivian prison.

Thus Domitila placed herself in grave danger when she appeared before the press and television in Copenhagen and requested the UN´s General Assembly to condemn the new regime in Bolivia.

Greet Domitila! was composed shortly after Domitila had returned to Bolivia, and was the result of a commission from the Norwegian Broadcasting Corporation. When broadcast, Synne Skouen described it as a ”radiophonic postcard”: Nobody knows what will happen to Domitila now, and it could mean greater safety for her if we show that she is not forgotten.

Nattstykke (1987)

ble komponert på bestilling fra Symfoniorkestret i Norrköping. Samtidig var den helaftens balletten VOLVEN for Den Norske Opera, i Kjersti Alvebergs koreografi, på planleggingsstadiet. Så selv om inspirasjonen til ”Nattstykke” var et firelinjers dikt av den østerrikske dikteren Ingeborg Bachmann (”Im Gewitter der Rosen”), hadde nok komponisten også det mangfoldige persongalleriet i en framtidig Volven-scene (”Under Bivrost”) i tankene, da verket ble til.

IM GEWITTER DER ROSEN
Wohin wir uns wenden im Gewitter der Rosen
Ist die Nacht von Dornen erhellt, und der Donner
Des Laubs, das so leise war in den Büschen,
Folgt uns jetzt auf den Fuss.

Som for eksempel kunne oversettes slik –
I STORMEN AV ROSER
Hvor vi enn vender oss i stormen av roser
Er natten opplyst av torner, og løvets
Torden, som lød så stille i buskene
Fotfølger oss

Fair Play (1992)

Pocket music for percussion

Etter at Synne Skouen hadde komponert musikken til balletten VOLVEN, ba slagverkerne i Operaorkestret henne om å skrive et stykke for dem som de kunne ”kammerspille med, uten å være avhengig av lastebil”.
Slik ble Fair Play med sine lette instrumenter, og fylte vinglass (siste del) til.

Catchme!  (2007)

Kanskje er duoen det vanskeligste av alle formater i dag? Umiddelbart mer krevende enn hva soloens enetale, eller et ensembles varierte klangpotensiale innebærer?

To som skal ”snakke sammen”, i en tid der vi alle er individualister, og det ikke lenger er selvsagt å la en pianist akkompagnere en stryker – dét er utgangspunktet for dette stykket, der cellist og pianist forsøker å komme gjennom, med hvert sitt stykke.

O Vilhelm, Vilhelm

For strykekvartett + 1 (2007)

Da fiolinisten Ole Bøhn ba Synne Skouen om å skrive en strykekvartett, hadde hun samtidig et ønske om å samarbeide med sangeren Ruth Wilhelmine Meyer. Hos sangeren Elias Akselsen fant hun en romani-sang som la grunnlaget for musikken. Ved urframføringen satt Ruth Wilhelmine Meyer blant publikum i salen, og programmet avslørte ikke hva ”for strykekvartett + 1” skulle bety. Slik kom det som en overraskelse da hun begynte å blande seg inn i musikken fra sin plass i salen; en overraskelse det riktignok ikke er mulig å gjenskape på CD.

VENT! (2004)

Hvordan få kontakt med klaverstudenter som ikke er så fortrolige med ny musikk?

Tja. Hent telefonkatalogen. Legg den over nederste del av klaviaturet, sånn at en masse toner blir hengende igjen når du boltrer deg oppe i diskanten, og vips – så har du konflikt nok til et helt, bittelite stykke.
Bestilt av Musikk-Husets Forlag A/S, til samlingen ”Pianomusts”.

VOLVEN (tre scener, 1989)

Kjersti Alvebergs helaftens ballett, med musikk av Synne Skouen, ble en publikumssuksess, og har siden urframføringen i flere omganger stått på Den Norske Opera og Balletts sesongprogram, foruten å gjeste Danmark (Århus og København).
Alveberg hentet sitt stoff fra EDDA med særlig vekt på Voluspå/Volvens spådom. Tekstene som er brukt i de tre, aktuelle scenene, stammer også fra Njåls saga.
Volventekster
Den norrøne teksten krever en del spesialtegn som ikke er med her
De tekstutdrag som forekommer på CD´n ”Tales in music” er hentet fra EDDA-kvadene; Voluspå og Njåls saga, kanskje nok å skrive EDDA?
I den rekkefølge teksten opptrer:
1. (nornene spinner sine skjebnetråder)
”Vindum, vindum vef darradar!”
2. (Volvens solo)
”Brædr muno berias..
ok at bonum verda
muno systrungar sifiom spilla
hart er i heimi”
Brødre skal slåss, og bli hverandres bane, slektninger skal svike hverandre, hardt er det, i verden.
3. (Volven vekker menneskene)
”Sol ter sortna
sigr fold i mar
hverfa af himni heidar stjornor
geisar eimi vid aldrnara
leikr har hiti vid himin sialfan”
Solen sortner, jord siger i hav, stjerner svinner fra himmelen, røyk strømmer fra ild; høyt leker ilden ved selve himmelen.

4. Hva fritter du meg? Hvorfor frister du meg? Alt vet jeg!

R´arier for en kjole ("Peculi´arias for a costume") - Changing identities

was first planned as a solowork by and for Ruth Wilhelmine Meyer and a dress designed by Marit Eken Kalager. Then Teskjekjerringoperaen in Lillehammer adopted it and developed the idea further by adding a girls´ choir and the choreographer Sølvi Edvardsen to the project.

It is a nonverbal composition. Except for some abstract letters in the choir´s parts, it is left to the performer – in tune with the choreographer/director or conductor – to find the suitable character.

The music is composed with a grant from Norsk kulturråd (Arts Council Norway).

Sorl 1-4 (pages 11,12,16) were worked out by Ruth Wilhelmine Meyer for the first production of R´arier, in Lillehammer, October 2009.
Total durata: +- 30 minutes

HYSJ – bla stille om, fra Rilke til Dahle (2010) 

er et bestillingsverk fra Volda Vokal med midler fra Norsk komponistfond.
Til grunn for verket ligger to dikt: ”Mein Leben ist nicht diese steile Stunde” av den østerrikske dikteren Rainer Maria Rilke (1875-1927), og ”Hysj. Hører du diktet?” av Gro Dahle, fra samlingen Alle fugler, som kom ut på Cappelen forlag i 2007.

Rilke:
Mein Leben ist nicht diese steile Stunde
darin du mich so eilen siehst.
Ich bin ein Baum vor meinem Hintergrunde,
ich bin nur einer meiner vielen Munde
und jener, welcher sich am frühsten schliesst.

Ich bin die Ruhe zwischen zweier Tönen,
die sich nur schlecht aneinander gewöhnen:
denn der Ton Tod will sich erhöhn –

Aber im dunklen Intervall versöhnen
sich beide zitternd.
Und das Lied bleibt schön.

Dahle:
Hysj. Hører du diktet?
Hører du stillheten i diktet
der jeg står og venter på deg.
Jeg vil gjerne at du tar på meg.
Du kan godt få lov
til å stryke meg over håret
hvis du vil,
for jeg kan også trenge litt trøst.

Gro Dahles diktsamling åpner med setningen Hysj. Bla stille om. Jeg er takknemlig for tillatelsen til å framføre hennes dikt, som – slik jeg har sett det og anvendt det – så fint henter Rilke ned i vår tid.
For min del har jeg til koret våget meg på en nåtidig, norsk formidling av Rilkes dikt, som ikke på noen måte følger gamle regler, og som jeg i respekt for for eksempel André Bjerkes gjendiktning ikke gjengir her. Til gjengjeld er det Rilkes original som er komponert for verkets solist.
Synne Skouen

RUG

Omtalen hentet fra Guri Egges CD ”Songs from the last century”, er skrevet av Morten Eide Pedersen:
I RUG kobles to ulike tekster sammen på en interessant måte: Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) er en va de mest følsomme observatører i norsk diktekunst, noe som demonstreres til fulle i hans mest kjente dikt, ”Jeg ser”. Skumringsbetraktningene i ”Rugen skjælver” har det samme forventningsfulle nærværet flr det hele forløses i sistestrofen og dermed avdekkes historien. Dramatikeren Cecilie Løveids (1951-) dikt ”Rug” er den samme hendelsen tolket med kvinneblikk og ut fra et annet klima hundre år senere. Hennes tolkning står i et klart kontrapunkt til den opprinnelige teksten, og dette spenningsforholdet blir en viktig del av komposisjonen: Skouen fletter sammen de to tekstene, og avdekker så gradvis begge historiene, parallelt. Den dramatiske ladningen i denne dobbelte betraktersituasjonen som dermed oppstår, blir også utdypet i ensemblet gjennom bruken av musikalske gester og situasjoner som presiserer dramaet effektivt og rett på sak i tråd med dramatikkens hoveddevise: ”show it, don´t tell it”.

In ”RUG” (RYE) two different texts are linked together in an intriguing manner: Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)was one of the mmost sensitive observers in Norwegian poetry, a fact demonstrated to the full in his most famous poem ”Jeg ser”. His twilight observations in ”Rugen skjælver” display a similar presence of expectation until the poem culminates in the final part in which the story is revealed. Playwright Cecilie Løveid´s (1951-) poem ”Rug” tells the same story from a woman´s point of view one hundred years later. Her  interpretation forms aa clear counterpoint to the original text, and this tension forms an important element of the composition: Skouen weaves the two texts together so that both stories are gradually revealed, in parallel. The dramatic tension created by this double perspective is exponded by the ensemble through the use of musikal gestures and situations which present the drama effectively and to the point, in keeping with the golden rule of writing drama: ”show it, don´t tell it”

index

 

mail