Anmeldelser

Autumn Arias

Maren Ørstaviks anmeldelse i ballade.no den 12.09.2012: "Synne Skouens "Autumn Arias" viste Det Norske Kammerorkester i stillferdig presisjon. Med musikere rundt i rommet sitter publikum midt oppi den musikalske kommunikasjonen og formelig tvinges til å være med på kjernevirksomheten i et kammerorkester - lyttingen. En strålende åpning for resten av konserten, for Skouens lagvise musikk, av klanger ,melodier, toner, gester og dramaturgi, både åpner og finstiller ørene for lytting på flere plan samtidig."

Call-Notes

NRK P2s musikkanmelder, Ragnhild Veire, anmeldte Call-Notes i Kulturnytt om morgenen fredag 4.februar, og platen ble også framhevet som Ukas CD i ettermiddagssendingen samme dag.
Mens vi hørte utdrag fra Nattstykke, ..à travers les paroles, Fair Play og Volven i bakgrunnen, ordla Veire seg i anmeldelsen sin i sin helhet slik:
(Åpning til lyden av Nattstykke:)- Dette er typisk Skouen. Hun er en utpreget musikkdramatisk komponist, selv om det ikkje her er scenen hun skriver for. Disse mørke klangene fra Kringkastingsorkestret skaper i alle fall mange bilder i hodet på meg, som går i retning av både film og scene. De liksom lurer seg opp her, fra en dunkel nattstemning, med sine lange, dramatiske pauser, mellom hvert forsøk, før de samler seg i et mer rytmisk ritt gjennom natten.
Eg liker dette stykket, og Skouens musikk fungerer best når hun drar på litt, som ut i dette, og for eksempel i de ganske rike, feite klangene som finnes i ballettmusikken til ”Volven”.
Generelt er Skouens musikk ganske enkelt bygd opp, med tydelige og til tider megetsigende små fraser, med lange pauser i mellom. I kammermusikken er det en talemåte som både bærer og brister.
(Lyden av ”..à travers les paroles”:) – Stykket ”..à travers les paroles” , skrevet i 2007, er inspirert av Marguerite Duras´roman ”Blå øyne, sort hår”, som en stilletekst om det som ikkje blir sagt, altså rommene mellom noe som antydes. Og denne antydningens kunst gjør Geir Inge Lotsberg her godt. Men som musikalsk form blir det problematisk.
Skouens karakteristiske utsagn kommer, de er dramatiske og tydelige gester i og for seg, men utvikles ikkje så mye videre.
Eg skulle ønske at Synne Skouen tok enda meire i, og utviklet sine karakteristiske og dramatiske lokkerop enda meir.
(Lyden av Fair Play :)- Med sine teatrale gester har også Skouen et godt utgangspunkt for billedskapende humor i sin musikk. Slagverkstykket ”Fair Play”, spilt av perkusjonsensemblet SISU, er et ganske enkelt, rytmisk stykke, men som blir avbrutt av teatrets røde nese. Her er det bilhorn og andre morolyder fra orkestrets kjøkkenavdeling som plutselig bryter av en jevn strøm av musikk. Og igjen så er det altså den teatrale effekten som er stykkets idé, og som gjør at jeg også strekker litt på smilebåndet.
Skouen er en ærlig komponist som ikkje skjuler seg bak masse teknikk og plaprete toner. Dette er upretensiøst, og det virker ekte.
(Lyden av ”Volven” :) – På sitt beste har Skouen et sug i klang og dramaturgi, kombinert med et liksom lyttende øre til klangrommet hun snakker i, som sender mine tanker til Arne Nordheims musikk, som også er veldig billedskapende og nesten teatral. Og ballettmusikken til ”Volven” er ett av de klareste og beste eksemplene fra Synne Skouen på at hun makter dette store, sceniske spillet godt.

"BESNÆRENDE LETTHET"

Hun møter oss med tyngde – og en besnærende letthet”, siterte Aftenposten sin anmelder Astrid Kvalbein på førstesiden av kulturbilaget, den 31.januar. Kvalbein trillet en 5´er, og anbefalte samme uke platen på A-magasinets anbefalingsliste ”BEST NÅ”:
Hva: Klassisk. Norsk, minimalistisk samtidsmusikk.
 Hvorfor: Beroligende og utfordrende.
Lokker og lytter
Komponisten Synne Skouen tar seg god tid. Det er beroligende – og utfordrende.
Call-notes (lokkerop) er den første platen med verk utelukkende av Skouen, selv om hun har skrevet musikk i 35 av sine 60 år. Riktignok har hun hatt oppgaver, som sjef i NRK, skribent og taxisjåfør, men nå er det komponisten som møter oss, med tyngde – eller var det besnærende letthet?
Åpent. For det er ofte en enkelhet som virker nesten naken ved Skouens musikk. Den klinger fra start i ”Une soirée d´été..” for solo fiolin og ligger der også i det poetisk-politiske klaverstykket ”Hils Domitila!” og i ”Nattstykke” med et helt orkester i sving.
Denne enkle åpenheten, blir for meg Skouens særmerke – og utfordring: når hun synger, slår eller stryker ut én tone, tre toner, en myk sky av klang eller til og med noe som minner om Bach eller Brahms, lar hun dem ofte hvile lenge før neste innsats, som om hun vil lytte til det hun har sagt før hun går videre. Eller stiller musikalske spørsmål, og gir rom for ettertanke.
Skouens måte fremstår som klok. Samtidig savner jeg innimellom at hun tør å påstå litt mer, at noen utsagn får følge tettere på hverandre eller bryte ut i flerstemt harmoni eller kakofoni alt etter som. Hun viser også at hun kan: jeg grøsser for eksempel av fryd over åpningen av ”O Vilhelm, Vilhelm” for strykekvartett, lar meg rive med av den energiske starten på ”catchme!” for cello og klaver, og ikke minst fengsle av de vidunderlig småskumle, mangesjiktige klangene fra balletten ”Volven”.
Glimrende musikere. Komponistens mot til å dvele ofte – eller stadig si ”Vent!” som hun har kalt et klaverstykke – gjør at mye hviler på utlverne: at de kan skape stor ro uten å bli sentimentale, og tydelige gester uten å bli melodramatiske. Og det gjør musikerne på platen glimrende.
Fiolinist Geir Inge Lotsberg er briljant solo og i spissen for Oslo Strykekvartett. Ruth Wilhelmine Meyers vokalkunst låter dessuten rått finstemt i samspill med ensemblet i tatervisen om Vilhelm – nydelig og originalt ”arrangert” av komponisten.
Til gledene hører også Ellen Ugelviks usedvanlig innfølte og poengterte klaverspill, dels med dyktige Johannes Martens på cello, pluss slagverktrioen SISU i herlig upretensiøse og lekre ”pocket music”, som kommer i tre deler, perfekt plassert, mellom og etter mer omfangsrike verk. Platen er faktisk en sterk komposisjon i seg selv, når overgangene mellom verkene nesten alltid er til å få gode frysninger av.
Kringkastingsorkestret under Christian Eggen leverer solid, om ikke alltid like på hugget. Det klinger krevende med såpass minimal musikk for store organismer. Men det er også spennende når klangene strekkes og bærer – innimellom akkurat – slik de gjør i ”Scener fra Volven”, med Tone Kruses fine vokale lyder og sang på norrønt og bokmål. Spåkvinnen hviler i sitt velde der: ”Alt vet jeg!”
Synne Skouen er ikke myndig på den måten. Men også når hun taler, eller spør, lytter vi.
Astrid Kvalbein, Aftenposten

"INN GJENNOM ORDA"

Med ”Call-notes” kjem komponisten Synne Skouen i fokus.

Synne Skouen er kjend som tidlegare kultursjef i NRK, leiar i Norsk komponistforening og som spaltist i Aftenposten. I rolla som spaltist talar ho tydeleg for kunst som fenomen. Ho kjem òg med betraktningar kring samfunnet og kvardagen elles, sjeldan deltakande der mange kunstnarar ikkje for ofte tek del. Med utgjevinga ”Call-notes”, som set komponisten Skouen i fokus, kan den siste haldninga seiast belyst i praksis. I lyttinga opplever eg at uttrykket hennar heile tida strevar i retning av det kommuniserande – mot emne som har med menneske å gjera.
Musikken som uttrykksform skil seg frå den tekstlege, og stykket ”à travers les paroles” kan vera ein inngang til å forstå prosjektet hennar. Verket for fiolin solo byggjer på ein tekst av Marguerite Duras, der me ikkje møter teksten konkret, men føremålet frå tittelen: Komponisten vil ”inn gjennom orda”, og freistar skildra lyden og stilla som finst i dei.
Utøvaren i dette tilfellet, Geir Inge Lotsberg, skapar frå den første, nær smertefulle innsatsen eit rom for lyden og stilla – i eit uttrykk som er nakent, sårbart og dvelande. Komponisten sitt blikk kviler på tradisjonen, den norske folkemusikalske så vel som den kunstmusikalske, heile tida i hint. Somme gonger kjenst blikket hennar gamalt. Andre gonger nærmar det seg det naive, same kva kikkar ho nennsamt vidare, sin eigen veg.
Denne lyttande, betraktande grunnhaldninga finst att i mange verk. Dei oversiktlege prosessane inviterer dessutan både utøvar og lyttar til å sjå med sitt eige blikk. Skouen auser sjaldan av unødvendig staffasje, men gjev oss gjerne  inngangar i form av utrop. ”Hils Domitila!”, ”Vent!” og ”Catchme!” er verk som hentar emne frå ein kvardag, og kan sjåast i ein samfunnsmessig kontekst. På liknande vis får ”O Vilhelm, Vilhelm” femna blikket på eit folkeslag, først heilt subtilt hjå strykarane, dernest heilt konkret gjennom Ruth Wilhelmine Meyer sin sterke romanisong – forundringsverdig usentimental, trass den djupe lengsla som ligg bak.
Komposisjonar for små ensemble kan vera nådelause, sidan komponist og utøvar har få effekter å gøyma seg bak. Slik er det paradoksalt at det er stykka i større format som innbyd til innvendingar: Både i ”Nattstykke” og utdraga frå ”Volven” ventar eg på at Kringkastingsorkestret saman med Christian Eggen skal finna den same kjernen me møter elles. Me får den frå Volva sjølv: enkeltstemma til Tone Kruse, med pust og kviskring, byd på den same menneskelege nærleiken som gjennomstrøymer utgjevinga, medan orkestermassen kan opplevast som vag i bakgrunnen.
Denne innvendinga bør ikkje verta overskuggande: Framafor alt består denne utgjevinga av ei rekkje direkte uttrykk som overtyder med sine finurlege og nyfikne utsegn – frå ein formidlar som også innan denne uttrykksforma har sin tydelege signatur.
Ida Habbestad i Dagsavisen, 5.2.2011

"KOMPONIST I FULL BLOMST"

Musikkanmelder i Bergens tidende, Peter Larsen, trillet 26.januar en sekser for Synne Skouens CD Call-Notes. Henvisningen på førstesiden til kulturbilaget er: Komponist i full blomst.
Under overskriften En komponist krysser sine spor, Verk som ikke ligner på noe annet i norsk samtidsmusikk skriver han dette om utgivelsen på Aurora:
Det er altså komponist jeg er” – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.
Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P”, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.
Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett ”Volven” fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå. ”Call-Notes” inneholder musikk fra ”Volven” fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkestret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.
De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Ionge Lotsberg på platen – ”Une soirée d´été..”(1991) og ”..à travers les paroles”(2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.
Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i ”Vent!”(2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjéer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retroavantgarde. Eller i ”O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1”(2007), der + 1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang. Verk som disse ligner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blit mulig å høre dem på plate.
Peter Larsen